Han har fokus på i andre avsnitt av kronikken på å rose det norske folk for den innsats de gjør for å skape fellesskap på denne dagen som betyr så mangt for nasjonalfølelsen i det norske folk. Han roser både nåtidens nordmann, men også de historiske embetsmennene som gjorde at Norge ble til et selvstendig rike.
Stortingspresidenten har mye fokus på å styrke stoltheten av landet vårt blandt innbyggerne. Dette gjør han ved å dra opp viktige historiske fakta om hvordan Norge gikk fra enevelde til å bli et selvsendig land. En av de historiske tingene han nevner er f.eks at grunnloven strekker seg helt tilbake til norrøne røtter. Han nevner litt om hvordan demokratiet ble til, og forskjellene på da og nå. Dette gir et inntrykk av at han er stolt av landet han er med på reprenstere og samtidig har en alvorlig undertone ved å bringe opp fakta.
Når han da kommer til tredje avsnitt får han en mer alvorlig klang, for å virkelig fortelle folket at dette er en viktig ting i forhold til Norge og Norges innbyggere. Han forteller i kronikken at han stdig opplever at nordmenn tar dette med at vi har velfungerende demokrati og menneskerettigheter for gitt. Han minner oss igjen mer på at stemmedeltagelsen vår synker nedover, og dette er noe han ser alvorlig på. Og at det derfor vi trenger en endring i synet på å stemme.
Han avslutter hele kronikken med igjen å gi håp til folket om en forsatt lysende fremtid. Han oppmuntrer folket til å glede seg til 17. mai feiringen om 3 år. Da skal de feires et 200 års jubileum. Og han takker igjen folket helt på slutt ved å minne dem på hvor viktige de er som velgere.
Link til kronikken: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4122472.ece
