torsdag 16. september 2010

Meninger blir til et sosialt samspill

Hvordan henger det sammen at mennesker med ulik kulturbakgrunn likevel kan forstå hverandre?


Jeg tror dette har mye med hvordan vi velger å åpne sinnet våres for fårstråelse av andre kulturer. Hvis vi ikke gjør det, vil vil være blinde og dermed ikke være i stand til å kommunisere med andre personer.

Men den viktigiste måten vi kan kommunisere med andre personer med en ulik kulturbakgrunn tror jeg ligger i kropps språket. Der har vi evnen til å utrykke oss på tusenvis av spåk. Selvfølgelig kan det oppstå missforstråelser, men sjansen for å bli tolket riktig er større enn om man snakker med vedkommende på et språk de forstår i en minmums grad.


Når kroppen taler et eget språk

Det er mange situasjoner jeg har måtte bruke kroppsspråket for å gjøre meg forstått. Jeg kommunisert med døve personer og over høylytte konserter. Å bruke et kroppsspråk, selv så internasjonalt som det er. Er det jo fortsatt forskjellige på hvordan hver enkelt person tolker en anens sitt “språk”.
En gang når jeg var på ferie i Frankrike ble jeg stående å undre over et merkelig par på markedsplassen. Han som var selger sto å veivet med armene sine, hadde høylytte franske ord og jeg skulle tro han virket sint over kjøperen. Eller med andre ord da, oppgitt. Kjøperen sto nærmest med begge armene mot magen, i en bøyd stilling og åpen munn som det kom en høylytt latter ut av.
Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg tro at mannen som solgte brødet og grønnsakene sto og kjeftet på kunden sin. Men da de lo begge to på slutten og ga hverandre en omhyggelig fransk klem på slutten skjønte jeg at de var gamle bekjente. Og ut i fra hva jeg kan tolke fortalte selgeren enten en historie eller en vits.

mandag 6. september 2010

Når er du egentlig norsk?

Når er det man egentlig er norsk? Er det når man har en hvit hudfarge? Skal du og dine barn benhandles som etnisk norske fordi dere har en annen hudfarge enn de andre som lever i nærheten?
Disse spørsmålene blir tatt opp i forfatter besøket med Nasim Karim og i kronikken til Shazia Sarwar.

De har begge opplevd at barna deres blir dømt etter hudfargen. Selvom det er 3 genrasjons "innvandere".  De føler seg begge norske, de føler at barna deres er norske. Er det riktig å dømme dem ut fra hudfargen da? Barnet til Shazia hadde faktisk bedre norsk kunnskaper enn de andre barna i klassen hans.

Da Shazia kom til skolen med henne yngste sønn og skulle fylle ut skjemaer som alle andre foreldre ble hun trukket til side og måtte fylle ut et tileggskjema fordi sønnen hennes hadde en minoritets bakgrunn. Hun protesterte mot dette, men fylte ut skjema. På morsmål skrev hun "norsk". Likevel opplevde hun at sønnen ble tatt ut til "tester". Da hun ringte for å ta en samtale med læren til sønnen fikk hun endelig forstråelse, og sønnen ble strøket fra listene.

Norge et er land med mange fordommer. Media skaper de flese av dem, som den fjerde domstolen. Den som påvirker folk flest. Men er det ikke vitktig at vi viser forstårelse mot de som faktisk blir rammest hardest av dette? I steden for å dømme de alle under en "kam"?

Ut i fra det jeg har lest av artikkler nå, hørt på hva Nasim hadde å si føler jeg en enorm medfølse ovenfor de og deres familie, og hva de har måtte igjennomgå. Det skulle ikke ha vært sånn i Norge. Men som nevnt i innlegget under (forfatterbesøket med Nasim Karim) så henger Norge en god del bak med forstårelse ovenfor andre kulturer. Jeg vil påstå at det er en positiv kultur endring i Norge i dag. Vi lærer om andre kulturer på nært hold, vi lærer å forstå andre, og lære andre. Og dermed kan vi kalle Norge for et fler kultruelt land.

Bildet er hentet fra: http://rabanowsky.blogspot.com/2009/04/lem-bommer.html
En sang som passer til temaet: Englishman in New York av Sting

torsdag 2. september 2010

Forfatter besøk med Nasim Karim

Nasim Karim (født 3.04.1974), debuterte med boksen Izzat i 1996 som betyr ære, og handler om tvangsekteskap.


Møte med Nasim Karim 02.09.10, et forfatter besøk på skolen. Nasim er en liten dame som studerer juss i dag i drammen. Hun er hobby forfatter på fritiden og har utgitt boken Izzat som hun startet på da hun var 16 år. Boken er skrevet basert på personlige opplevelser og andre barn (kalt mappebarn) sine erfaringer og opplevelser. Boken beskriver hvordan det er å vokse opp med bakgrunn fra et annet land, men samtidig bo i Norge. Om hvordan det er å stå med et bein i hver kultur. Boken tar mest for seg den gangens problemer i forhold til å være en nordmann med etnisk bakgrunn.

Når Nasim vokste opp var hun en av de første norsk- pakistanske folkene som flyttet til Bragernes delen av Drammen. På den tiden var det sånn at de som bodde der var velstående mennesker, men faren til Nasim var en vaktmester. Så hun følte seg en god del utenfor.

Det var stadig kulturkonflikter mellom Nasim og faren. I forsøkene på å forstå hverandres kulturer endte det alltid opp med en god del misforståelser pga. mangel på kunnskap om hverandre. I kulturen til faren var det å gi barna alt det han selv ikke fikk viktigst. Eksempler på dette er klær, mat, et tak over hode, kjærlighet og omsorg. Mens Nasim ville prøve å passe inn å få merkeklær, begynne på mange forskjellige idretter, noe faren ikke hadde råd til.

De største konfliktene som oppsto var på den tiden Nasim ville “løs rive seg” fra faren. Faren forsto ikke at hun ville være likestilt med sine brødre. Og dette endte opp med at hun fikk anoreksi, i et forsøk på å ha kontroll over seg selv. Dette var noe faren ikke kunne forstå i det hele tatt, ettersom da han var ung var det problemer med å ha nok mat, og her ville ikke datteren hans spise når det var nok mat.

Nasim største problem i ungdommstiden var å finne ut hvilken identitet som var hennes. Derfor dro hun og faren til Kashmir (hjemstedet til faren og moren). Da fant hun at den kulturen ikke stemte overhodet ikke overens med hennes kultur (meninger, tanker, oppførsel), hun brøyt og dro tilbake til Norge som hun nå hadde bestemt seg for at var hennes hjem. Det eneste forholdet hun har til Pakistan i dag har hun fått igjennom inntrykk av litteratur, filmer og fra foreldrene sine. Nå er hun bestevenn med faren sin. Det var kanskje faren som led mest under tiden Nasim skulle “løs rive seg”, fordi i hans kultur var ikke det normalt. Jenter var familiens stolthet der han kom fra, og de skulle ikke ut om kvelden osv.

I oppveksten hadde Nasim store problemer med selvtilliten og selvsikkerheten. Folk spurte hele tiden upassende spørsmål, som ikke burde stilles til barn. Hun hadde hele tiden måtte svare på disse spørsmålene fordi hun ikke visste bedre. Da hun flyttet til England fantes ikke disse spørsmålene lengre. Dette har noe med at England har hatt en lang erfaring med å tilpasse seg folk med etnisk opprinnelse, og har i dag 6. generasjons innvandrere, mens i Norge er det bare 3. generasjons.

Nasim liker å se på seg som en norsk- muslim og ikke en norsk- pakistaner. Dette er i dag hennes identitet. Og hun er stolt av seg selv. Hun vil ikke se ut som nordmenn, men hun føler seg norsk innvendig. Men opplever ennå at folk har problemer med å se igjennom hudfargen hennes.

I dag er Nasim mest opptatt av barna sine, og at de skal likestilles med andre norske barn. Hun vil at alle barn med lignende bakgrunner som hennes selv og barna skal få slippe ufølsomme spørsmål som aldri burde blitt stilt til barn. Spørsmål som lager sår i minnene om barndommen. Hun mener at når voksne personer påfører disse barna sånne spørsmål går det under en kategori som mobbing, og dermed utrykker; “du er ikke som oss!”. Og at media og presse er kanskje den verste motstanderen til forståelse om deres kultur. Nasim velger å oppdra barna sine til å bli gode mennesker, uavhengig religion (hun er muslim og mannens hennes kristen). Hvis hun lykkes med dette føler hun at hun ikke kunne gjort en bedre jobb som mor.

Når jobber Nasim med en bok som har en inspirasjon i religionen hennes. Hvordan menn som en etnisk bakgrunn får en mye strengere straff en det en nordmann ville fått. En bok som kanskje vil hjelpe folk med et mer åpent sinn. Boken stiller mange spørsmål som; Hva legger mann i ordet ære?

Boken inneholder også tema forståelse for andre kulturer der man kan lære hva andre legger i ord som vi kanskje mistolker. Dette har noe med at ordbruken er forskjellig fra samfunn til samfunn.

Nasim har et godt syn på menneske mener jeg. Hun mener det finnes en godsak i hvert friskt menneske, og at et friskt menneske ikke kan påføre andre smerter uten og selv ha det vondt.

Jeg synes at Nasim har et ganske godt syn på livet. Og med dette blir hun lagt merke til, blir gitt respekt til og er en stor inspirasjon for andre mennesker.

mandag 30. august 2010

Kultur

Hva er egentlig kultur? Kultur er ikke noe du plassere et enkelt sted, knyttet til en enkelt hendelse. Kultur er noe som lever i oss og alt rundt oss. Alt vi utrykker, tenker og mener er kultur. Klærne, musikken, kunsten, litteraturen, teaterstykker, fjernsyn og andre ting er kultur. DU og alle andre er deler av forskjellige kulturer som stadig er under utvikling.


Kultur er så meget og lever i så meget. Det finnes kultur i ting mange åpenbare ting, og noen ting som ikke er fult så åpenbart, som i idrett, undervisning, sosialarbeid, supermarkedet og i klesdrakter. Det vi kanskje ofte forbinder med kultur er kanskje det vi legger i en kulturell arv som billedkunst fra steinalderen osv. Men som sagt så mange ganger ovenfor, så er kultur alt. Det er forskjellige kulturer; indianere, japansk, nordlands, sykehus og MC - kulturer. Det er en livsform, et åndsliv, en arv og en være måte. Det er meningsfelleskap, der vi leser mønstre utafra koder, får idéer utafra meninger, skaper normer og verdier, og lager tilslutt vår egen identitet. Men felles for all kultur er at den er menneskapt, den dyrkes og bearbeide, både i fellesskap og av individet alene.



"Kulturer, eller kultur er ikke udelige pakker av sikk og bruk som man en har eller ikke, mennesker er kulturelle blandingsprodukter."





En kultur kan bli påvirket av medier, reklamer, universiteter, bøker, musikk, næringslivet, moter og trender.

"Kultur er en slags modell individet har i sitt hode av virkeligheten og for handling." Denne modellen inneholder en slags oppfatning om forskrifter for hvordan vi skal oppføre oss, for hvordan mennesker skal tiltales, for hva som er rett og galt.



For å forstå andre kulturer er man avhengig av å forstå de forskjellige mønstrene som er bygd opp av koder. Man kan ikke forstå en kultur uten å ha "bakgrunns info".



Kilder: hentet ut i fra hefte vi fikk i Kommunikasjon og kultur timen.

mandag 23. august 2010

En kommunikasjonsituasjon

Det er en utrolig irriterende ting for meg å få kontakt med min bestevenninne. Det utveksles stadig vekk SMS og ubesvarte anrop. Noen ganger er problemet større da mobilen er tom for strøm og man befinner seg langt fra hjemme. Det kan ta flere dager før vi endelig kommer i kontakt med hverandre over telefon fordi ingen klarer da og svare den andre på en eller annen måte. Men som oftes ender alt godt og vi får kontakt.