Når er du egentlig norsk?

Når er det man egentlig er norsk? Er det når man har en hvit hudfarge? Skal du og dine barn benhandles som etnisk norske fordi dere har en annen hudfarge enn de andre som lever i nærheten?

Disse spørsmålene blir tatt opp i forfatter besøket med Nasim Karim og i kronikken til Shazia Sarwar.

De har begge opplevd at barna deres blir dømt etter hudfargen. Selvom det er 3 genrasjons "innvandere".  De føler seg begge norske, de føler at barna deres er norske. Er det riktig å dømme dem ut fra hudfargen da? Barnet til Shazia hadde faktisk bedre norsk kunnskaper enn de andre barna i klassen hans.

Da Shazia kom til skolen med henne yngste sønn og skulle fylle ut skjemaer som alle andre foreldre ble hun trukket til side og måtte fylle ut et tileggskjema fordi sønnen hennes hadde en minoritets bakgrunn. Hun protesterte mot dette, men fylte ut skjema. På morsmål skrev hun "norsk". Likevel opplevde hun at sønnen ble tatt ut til "tester". Da hun ringte for å ta en samtale med læren til sønnen fikk hun endelig forstråelse, og sønnen ble strøket fra listene.

Norge et er land med mange fordommer. Media skaper de flese av dem, som den fjerde domstolen. Den som påvirker folk flest. Men er det ikke vitktig at vi viser forstårelse mot de som faktisk blir rammest hardest av dette? I steden for å dømme de alle under en "kam"?

Ut i fra det jeg har lest av artikkler nå, hørt på hva Nasim hadde å si føler jeg en enorm medfølse ovenfor de og deres familie, og hva de har måtte igjennomgå. Det skulle ikke ha vært sånn i Norge. Men som nevnt i innlegget under (forfatterbesøket med Nasim Karim) så henger Norge en god del bak med forstårelse ovenfor andre kulturer. Jeg vil påstå at det er en positiv kultur endring i Norge i dag. Vi lærer om andre kulturer på nært hold, vi lærer å forstå andre, og lære andre. Og dermed kan vi kalle Norge for et fler kultruelt land.

Bildet er hentet fra: http://rabanowsky.blogspot.com/2009/04/lem-bommer.html
En sang som passer til temaet: Englishman in New York av Sting