Hvem er jeg?

Hvem er jeg?

Jeg heter Katharina. Men hva er min identitet? Jeg har oppvokst i en familie og er blitt et skilsmisse barn. Har dette påvirket meg? Ja, i stor grad. Noe for det positive og noe for det negative. Jeg har gått på fotball i 11 år og håndball i 8 før jeg måtte legge opp. Jeg tror dette har gitt meg muligheten til å forstå andre personer, og samspillet mellom miljøer.

Jeg er den type person som skiller mellom personlighetene mine, jeg snakker til min foreldre på den måten de har oppdratt meg på. Og er ulik i forhold til hvilke venner jeg er med. Alle er forskjellige, og jeg tror at det ikke er bare jeg som forandrer meg når man er med ulike venner. Jeg tror noe av grunnen til at man gjør er det fordi hver person er noe unikt. Jeg er noe unikt, jeg er et menneske som gjør feil og har mangler.

Jeg liker å skille vennene mine i grupper. Det er de gruppene som; de jeg vokste opp med når jeg var liten (som fra barneskolen og ungdomskolen), de jeg møtte på videregående og  mine arbeidskollegaer.

Men jeg tror det er sentrale ting ved meg som går igjen hele tiden. Noe som gjør at folk kjenner meg selv om jeg kanskje snakker annerledes med forskjellige folk.

Alt i alt er jeg Katharina, enda et menneske på denne jorden.

En tale til det norske folk

I kronikken til Dag terje Andersen (stortingspresident) retter han seg mot det norske folket. Dette kommer tydelig frem i det første avsnitte og samtidig fungerer som en åpningsreplikk "17. mai. Hvordan står det til med det norske folkestyret, snart 200 år etter innføringen av demokratiet?"

Han har fokus på i andre avsnitt av kronikken på å rose det norske folk for den innsats de gjør for å skape fellesskap på denne dagen som betyr så mangt for nasjonalfølelsen i det norske folk. Han roser både nåtidens nordmann, men også de historiske embetsmennene som gjorde at Norge ble til et selvstendig rike.

Stortingspresidenten har mye fokus på å styrke stoltheten av landet vårt blandt innbyggerne. Dette gjør han ved å dra opp viktige historiske fakta om hvordan Norge gikk fra enevelde til å bli et selvsendig land. En av de historiske tingene han nevner er f.eks at grunnloven strekker seg helt tilbake til norrøne røtter. Han nevner litt om hvordan demokratiet ble til, og forskjellene på da og nå. Dette gir et inntrykk av at han er stolt av landet han er med på reprenstere og samtidig har en alvorlig undertone ved å bringe opp fakta.

Når han da kommer til tredje avsnitt får han en mer alvorlig klang, for å virkelig fortelle folket at dette er en viktig ting i forhold til Norge og Norges innbyggere. Han forteller i kronikken at han stdig opplever at nordmenn tar dette med at vi har velfungerende demokrati og menneskerettigheter for gitt. Han minner oss igjen mer på at stemmedeltagelsen vår synker nedover, og dette er noe han ser alvorlig på. Og at det derfor vi trenger en endring i synet på å stemme.

Han avslutter hele kronikken med igjen å gi håp til folket om en forsatt lysende fremtid. Han oppmuntrer folket til å glede seg til 17. mai feiringen om 3 år. Da skal de feires et 200 års jubileum. Og han takker igjen folket helt på slutt ved å minne dem på hvor viktige de er som velgere.


Link til kronikken: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4122472.ece

Taktløs og Jonas Fjeld - Drammen i Regn

“Drammen i regn” er egentlig en sang opprinnelig av Jonas Fjeld. Denne nye versjonen er et samarbeid mellom Jonas Fjeld og rap gruppen Taktløs. I denne versjonen skildrer de kjente lokaler steder i drammen som er enkelt for de som er bosatt i drammens område å kjenne igjen. Sangen har i denne versjonen et tungt og trist preg over seg. Rap som er da en fortellende musikk sjanger gir gjerne utrykk i vanskelig ting, og denne sangen er ikke et unntak. Både musikk og bilde stemmer godt overens. Jeg tror også at videoen og historien er lagd basert på rappen. Historien i videoen og i versene forteller om situasjoner mange familier i Norge sliter med, og hvordan problemer i hjemme kan påvirke barndommen til dagens ungdommer i dag. I teksten forteller artistene om at familien på 4 blir til 4 individer.

Innhold:
Sangen starter med Jonas Fjeld som starter videoen med å synge refrenget. I bakgrunn ser man grått/ tåke med regn som høljer ned.  Dette tror jeg er for å underbygge tittelen på sangen “drammen i regn”. I tillegg har regn og grått triste psykiske påvirkninger på underbevisstheten.  Deretter starter rappen med å fortelle om det første familie medlemmet som er moren. De forteller at hun er en rus misbruker, av rusmidlet heroin. Deretter skifter det fort over til det andre familie medlemmet, faren. Faren er en alkoholiker og pillemisbruker, han mister retten til barna sine og havner på avrusning der store deler av hukommelsen hans om hvordan ting hadde vært i det siste er borte. Refrenget kommer tilbake med Jonas Fjeld i spissen. Det regner fortsatt i bakgrunnen og i noen innslag ser vi at det regner kjempe mye på instrumentene som blir spilt i bakgrunnen. Når refrenget er ferdig skifter videoen tilbake til historien der vi ser at den eldste sønnen er gått i fellen ved å gå i fotsporene til foreldrene sine. Men han prøver og klare alt, og føler at han har mye ansvar på skuldrene sine. Han blir en dealer for å prøve å være en god storebror og gi lillesøsteren sin den beste barndommen han klarer, han vil gi henne det han ikke fikk selv. Men han klarer ikke og historien forteller at han tar en overdose og ligger fjern borte i flere dager, og ikke var bevisst da barnevernet kom og tok lillesøsteren hans. Da han oppdager han hun er borte får han panikk og løper rundt i nabolaget og finner tilslutt lillesøsterens bamse i en søle dam. Så kommer historien til det siste familie medlemmet som er da den yngste jenta. Hun blir overlatt til barnevernet som nå skal bestemme hva som skulle være den beste barndommen for henne. Den lille jenta har fjerne minner fra Tv kos med familien og kakao, men husket best da hun overnatt hjemme hos naboen fordi faren slo seg vrang og julte opp moren. Den lille jenta prøver å smile og late som om hun har det kjempe flott. Men inni seg lider hun, fordi hun skjønner hva som foregår. På slutten av rap historien sier de “hun tier for hva hun sier, er familien på 4 blitt til 4 individer”. Videoen avsluttes med at Jonas Fjeld synger refrenget en siste gang, og man får et kjapt blikk av de to barna som nå er skilt fra hverandre og kommer til å slite med psykiske problemer mest sannsynlig resten av livet pga. barndommen.

Filmatiske virkemidler

Sangen er ganske rolig og melodien er helt nydelig. Men det at de bruker regn, ingen brytende farger mot den tåkete bakgrunnen gjør alt veldig trist. Det er aldri fullstendig sol i filmen og filmen er i triste omgivelser. Moren døde på en ut do i sentrum av drammen. Faren henger på et nedtagget busskur med grå vegger rundt. Storebroren driver med narkotika som de prøver å få frem så tydelig som mulig og det blir i trange underganger med gjengmedlemmer.  Jenta får du alltid se i nærheten av huset der det er gamle møbler eller i hånd med en streng autorisert voksen, som skaper en trist følelse hos seeren. Noen av scenene i filmen blir gjentatt, kanskje for å understreke de sterkeste scenene. Klippingene går mellom et sinna rapper fjes som det virker som skal skrike til oss for av vi skal forstå hva som foregår og historien til rappen. I refrenget er det klipping mellom bandet og Jonas Fjeld.

En typisk rosa blogg

Jeg valgte å ta for meg en del av disse rosa bloggene på topp listen til blogg.no.
Det er det samme som går igjen hele tiden på de fleste av dem. Klær (outfit), sminke, motetips, ferier, party-bilder, venner og reiser. Mye av det virker som et tidsfordiv. Jeg mener at når man leser dette så er det vel egentlig ikke noe spenndene som virkelig intreserer deg. Det er håpet om at det er noe som skal fenge interessen denne dagen som gjør at man går inn på en spesiell rosa-blogg dag etter dag. En rosa-blogg blir mer som en offentlig dagbok som hele norge (eller andre som forstår norsk) kan lese når de vil, og hvor de vil. Det som blir lagt ut er ikke så veldig personlig, bortsett fra bildene som blir publisert. Mange av de som skriver rosa-blogger vil antagelig angre eller se tilbake på bloggetiden deres som en ufornuftig eller bortkastet periode. De mest populære bloggerne får en liten berømelse så lenge de ligger på toplisten, men så forsvinner de, og vi hører aldri om de igjen. Mange kanskje angrer på en del de har skrevet, det ligger ute for offentligheten og kan skade fremtidig jobber bare 1 arbeidsgiver, mener at en ting som er skrevet er for usakelig til at man får jobben. Man bør i allefall var like forsiktig med å legge ut ting på blogger som på facebook.

Mange rosa-blogger blir kanskje veldig upersonlig dagbøker alt i alt. Noen rosa-blogger tar opp noen viktig samfuns spørsmål osv, men jeg får ikke følelsen at de virkelig går inn for å gjøre ting som gjør at alle andre får det bedre.

Katharina

Meninger blir til et sosialt samspill

Hvordan henger det sammen at mennesker med ulik kulturbakgrunn likevel kan forstå hverandre?

Jeg tror dette har mye med hvordan vi velger å åpne sinnet våres for fårstråelse av andre kulturer. Hvis vi ikke gjør det, vil vil være blinde og dermed ikke være i stand til å kommunisere med andre personer.

Men den viktigiste måten vi kan kommunisere med andre personer med en ulik kulturbakgrunn tror jeg ligger i kropps språket. Der har vi evnen til å utrykke oss på tusenvis av spåk. Selvfølgelig kan det oppstå missforstråelser, men sjansen for å bli tolket riktig er større enn om man snakker med vedkommende på et språk de forstår i en minmums grad.



Når kroppen taler et eget språk

Det er mange situasjoner jeg har måtte bruke kroppsspråket for å gjøre meg forstått. Jeg kommunisert med døve personer og over høylytte konserter. Å bruke et kroppsspråk, selv så internasjonalt som det er. Er det jo fortsatt forskjellige på hvordan hver enkelt person tolker en anens sitt “språk”.

En gang når jeg var på ferie i Frankrike ble jeg stående å undre over et merkelig par på markedsplassen. Han som var selger sto å veivet med armene sine, hadde høylytte franske ord og jeg skulle tro han virket sint over kjøperen. Eller med andre ord da, oppgitt. Kjøperen sto nærmest med begge armene mot magen, i en bøyd stilling og åpen munn som det kom en høylytt latter ut av.

Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg tro at mannen som solgte brødet og grønnsakene sto og kjeftet på kunden sin. Men da de lo begge to på slutten og ga hverandre en omhyggelig fransk klem på slutten skjønte jeg at de var gamle bekjente. Og ut i fra hva jeg kan tolke fortalte selgeren enten en historie eller en vits.

http://sjekkeskolen.vgb.no/files/2009/05/knekt3.jpg

Når er du egentlig norsk?

Når er det man egentlig er norsk? Er det når man har en hvit hudfarge? Skal du og dine barn benhandles som etnisk norske fordi dere har en annen hudfarge enn de andre som lever i nærheten?

Disse spørsmålene blir tatt opp i forfatter besøket med Nasim Karim og i kronikken til Shazia Sarwar.

De har begge opplevd at barna deres blir dømt etter hudfargen. Selvom det er 3 genrasjons "innvandere".  De føler seg begge norske, de føler at barna deres er norske. Er det riktig å dømme dem ut fra hudfargen da? Barnet til Shazia hadde faktisk bedre norsk kunnskaper enn de andre barna i klassen hans.

Da Shazia kom til skolen med henne yngste sønn og skulle fylle ut skjemaer som alle andre foreldre ble hun trukket til side og måtte fylle ut et tileggskjema fordi sønnen hennes hadde en minoritets bakgrunn. Hun protesterte mot dette, men fylte ut skjema. På morsmål skrev hun "norsk". Likevel opplevde hun at sønnen ble tatt ut til "tester". Da hun ringte for å ta en samtale med læren til sønnen fikk hun endelig forstråelse, og sønnen ble strøket fra listene.

Norge et er land med mange fordommer. Media skaper de flese av dem, som den fjerde domstolen. Den som påvirker folk flest. Men er det ikke vitktig at vi viser forstårelse mot de som faktisk blir rammest hardest av dette? I steden for å dømme de alle under en "kam"?

Ut i fra det jeg har lest av artikkler nå, hørt på hva Nasim hadde å si føler jeg en enorm medfølse ovenfor de og deres familie, og hva de har måtte igjennomgå. Det skulle ikke ha vært sånn i Norge. Men som nevnt i innlegget under (forfatterbesøket med Nasim Karim) så henger Norge en god del bak med forstårelse ovenfor andre kulturer. Jeg vil påstå at det er en positiv kultur endring i Norge i dag. Vi lærer om andre kulturer på nært hold, vi lærer å forstå andre, og lære andre. Og dermed kan vi kalle Norge for et fler kultruelt land.

Bildet er hentet fra: http://rabanowsky.blogspot.com/2009/04/lem-bommer.html
En sang som passer til temaet: Englishman in New York av Sting